Team England i et nøtteskall

Team england er noe for seg selv,  vi en salig blanding av Brasilianere, normenn, en fra taiwan og en brite. En gjeng som er lett å få med på ulike leker, randome samtaleemner og å danse vilt på kjøkkene til Pri mens vi lager pizza. Det er for å nevne noen få ting. 

For Pri sin bursdag samles vi alle hær i Barrow, bare for å henge sammen. Det var nesten så Pri og hennes vertsfamilie hadde en bed and breakfast gående. KJEMPEKOSELIG å ha en hel gjeng med folk samlet. Vi hadde virkelig en brasiliansk bursdagesfeiring kvelden før den store dagen. De fleste ettåringene ( - Ria fra Taiwan og Lusy fra england)pluss noen andre ettåringer fra en annen organisasjon ( Brasil og USA) var tilsede. Kvelden besto av en kake ved navn man ikke kunne sagt høyt hjemme i Norge "Nega maluca" direkte oversatt   gal svart dame. Brigadero ( himelsk sjokoladeboller), kokosboller og en type boller med ost. Alt dette veldig typisk brasiliansk og ganske så søtt. 





Dagen etter, på selve bursdagen til Pri bestemte vi oss for å  dra til Ulveston ( Byen Tommy bor og jobber i). Men som den litt vell lite organiserte gjengen vi er, fant vi ut midt under frokosten at det neste toget gikk om 40 min (og det etter det 1 og 40 min). Så etter å ha somlet 10 minutter (siden det var litt for liten tid til å komme til togstasjonen) fant vi ut at vi skulle gi det et forsøk.


15 Minutter før toge gikk sto det to ganske så stressa blonde normenn og trippet for å gå, spesielt siden det tar 20 minutter å gå må jeg si at jeg var ganske så stressa jeg også. Men siden de har mildt sagt noen cm lengre ben enn meg bestemte jeg meg for å gå med Pri,Gabi og Lucas med sin koffert. For å si det mildt er det ikke det letteste å gå med ned abby road. 



Vi begynner nedtellingen ganske fort: "10 minutter igjen til toge går!" Vi alle har sluttet å snu oss rundt for å spørre om Lucas han ønsket hjelp, siden vi får det samme svaret uansett" det går fint det går fint". I det vi er ser togstasjonen og de sier på høytaleren at toget er klar til å gå om et minutt er det på tide å si fra. Lukas skjønner alvoret og løfter kofferten over hodet, og begynner å løpe. "VI er brasilianere, vi er altid sene, løp, løp!" For å si det slik begynte folk å trekke seg tilbake å gi plass til 3 løpende brasilianere og 1 normann i latterkrampe. 




Vi rakk toget akuratt, men jeg må si at det hjalp ganske mye Ingebjørg og Tommy oppholdt mannen som skulle gi klarsignal til å la toget gå. Men for å si det slik tror jeg ikke at jeg kommer til å glemme gledesropet til Ingebjørg i det hun så Gabi og Pri  kom løpende opp trappen, for så skuffelse i det hun trodde jeg og Lucas var for sene og et gledesrop igjen i det vi alle var på toget. 





Dagen ble fulgt opp av isspising i sælbuvotter og masse bildetaking ved det falske fyrtårnet i ulveston. Vi er kanskje ikke den beste gjengen på tid, planlegging og å holde oss til et lavt sukkerinnhold. Men jeg er virkelig glad i denne gjengen <3 Jeg har masse minner som jeg virkelig ikke har lyst til å glemme og er veldig velsignet som har mulighet til å bli kjent med dem!





(Dette bildet brukte vi da sikkert 15 forsøk på å få til. Å siden det var Pri sin bursdag var det ikke lov til å klage på at vi tok så masse bilder.)







Bildene er tatt av Pri og Gabi :) 

Takk for meg!
 

Ingen kan stoppe en treer med trass!

Det er slik jeg følte meg i dag. Ikke det at jeg er så trassig å ha med å gjøre, håper jeg virkelig. Men den følelsen av å ikke bli forstått. Det er så mange ord som vil ut, så mye jeg vil forklare, men ordene er ikke der. Eller de er der, men i et annet språk. 



For å være ærlig trodde jeg ikke jeg kom til å ha dette problemet i år. Det er ENGLAND der de snakker ENGELSK, et språk jeg har hatt siden 2 klasse (tror jeg ). Det er ikke som Etiopia der jeg virkelig får bruk for mine kroppsspråk kunnskaper, for å handle avokado, brød og egg. Dette er et språk jeg burde kunne. Ikke det at jeg var den smarteste i klassen når det kom til engelskklassene, språk var aldri min sterke side. Men jeg trodde like vell jeg skulle klare meg bedre enn dette. 



Det er ikke det at jeg går rundt å tenker at jeg ikke klarer å gjøre meg forstått, for det gjør jeg, det vil si om de ikke legger vrangviljen til. Ikke bare snakker jeg engelsk hver bidige dag, jeg leser, tenker, drømmer og til og med vekker meg selv om natta fordi jeg snakker engelsk.Så det skal ikke stå på treningen på å snakke engelsk, det har jeg nemlig nok av. Noen ganger teller jeg dager for å finne ut hvor lenge siden jeg sist snakket mitt eget språk. Men det er når jeg vil forklare hvordan jeg føler det jeg sliter, eller de gangene jeg må være den (kjipe) voksne som må (kjefte) tilrettelegge barna som bare har lyst til å danse på bordet eller tegne på veggene, det er da jeg trenger flere ord. 



Har du noen ganger tenk på hvor mange ord vi har for den samme følelse på norsk, men det betyr ikke helt det samme, noen er sterkere mens andre er mer nøytrale. "Det går fint", " jeg har det bra" , "KONGE!" , "flott" , "det er ok" eller "knall bra". Selvfølgelig er det mange måter å si det på engelsk også, jeg bare kan de ikke. Eller disse eksemplene kan jeg. Det er når man må komme opp med noe fort å si jeg føler ordene ligger som en stor klump langs nede i magen. En slik klump de sier man får om man svelger tyggegummien. 



Grunnen til at jeg begynte å tenke på en treåring i dag var i en av ungdomsgruppene. Alt var kaos! Vet egentlig ikke hva som virkelig skjedde, men alt ble bare helt tull. Det var jeg og Pri som skulle ha hatt kontroll, men noen ganger er det ikke bare bare å holde styr på en gjeng med barn. Tror dette er noe alle vet når man jobber med barn, spesielt når man kan se at noen så sårt trenger kjærlighet men ikke ønsker å vise det. Uansett, vi måtte ta alle sammen å fortelle (igjen) reglene vi har i gruppa vår. Jeg begynte å tenke på en treåring som slår i hodet på sidemannen i frustrasjon, ikke fordi de ønsker å slå, men det er lettere å slå enn å finne de ordene man leter etter. Jeg slo ingen, tenkte ikke tanken engang, men jeg tror det er samme følelsen. Man forstår, men blir ikke forstått. 





Det kommer seg, jeg trenger ikke vente like lenge på at ordene skal komme. Men når man skal komme opp med noe fort å si, en vits, et argument eller bare forklare seg selv i en bibelstudie skulle jeg ønske det kom fortere. Men det blir vell, jeg har fortsatt mye å lære. Det er derfor jeg er hær, for å lære. Og språk og kultur er en STOR del av læreprosessen hær. 


(Fikk en tidlig valentinsgave fra vertsmor )

Et like tankespinn fra meg! 

TORSDAG!!

Torsdager brukte å være den dagen jeg var ute fra tidlig om morgenen til sent på kveld. Men nå er den ganske forandret siden jul. Dagen starter med at vi møtes klokken 12 15 ved Newbarns Primary School altså en skole like ved st aidens, hockey klubben vi har på onsdagen. Hær er vi med presten Jo for å ha en lunch klubb. Dette er noe vi har akkurat startet med, så det er den tredje gangen vi har det i dag. Hær er vi bare 30 minutter og har akkuratt tid til en kort historie, og lek. 


Bildet er tatt rett utenfor metodistkirken. Et ting jeg har merket hær i barrow er at manvirkelig ser forskjell på de ulike strøkene man er i. Alle husene er prikk like i en gate. 

Etter dette har jeg og Pri alltid en og en halv time med dødtid, så vi har lagt oss en ganske så dårlig vane med å gå til senteret for å handle ting vi trenger, og ikke trenger for den saksskyld.. 


Alltid litt godt til Godspot, saft og kjeks er en standar. Man kommer ingen vei uten kjeks hær, der er virkelig ikke bare en typisk brite. ALLE spiser kjeks hele tiden. 

Klokken 15 00 går vi opp til metodist kirken som er like ved. Det e8r hær vi har gruppen for dagen: excite. Jeg tror det er denne gruppen vi har mest planlegging i, så i dag hadde vi planlagt baking og noen leker, men de har også tid til å gjøre litt som de vil. 








Ungdomsgruppen slutter klokken 17 00, og for i dag ender arbeidsdagen. Vi har egentlig bussen etter dette fra klokken 18 30 til 21 00, men fortiden er bussen ødelagt... Det ser ut som det er ganske komplisert noe som vil si: messe penger og masse tid. Så om noen føler for å sende et par bønner om bussen hadde det vært knall bra. 

Fredager har vi fri, så jeg er usikker på om det blir blogging om fredager :P 

Hvordan ser uken min ut: onsdag

Jeg drar ut sykkelen i det klokken slår 09 05, jeg er egentlig litt sent ute.. Vår ukentlige planleggings møte og bibelstudie begynner klokken 0930, og det er ganske nært 5 km for å komme seg til st Pauls kirke. Men det er så å si vindstille ( nå tenker vi Barrow sin måte å se vind på) og sola er oppe! Jeg er en trønder og trodde jeg var vandt til å ha alle årstidene opptil flere ganger daglig. Men så mye regn har jeg ikke sett på lenge..

I take my bike out to go when the time is 09 05, and yeah I am a bit late... Our weely bible and planing meeting starts at 0930 and it is almost 5 km to get to st pauls church. But it is almost no wind at all ( if you compare it to how it usually is in Barrow) and the sun is up ( miracle) I am a trønder ( live in the middle of Norway) and I am used to going though all the seasons on one day more than once. But this much rain, day after day ... lets just say that I am really happy it is not raining this time i am biking! 



Haha jeg hadde rett, jeg var den siste som kom inn i "rommet" i dag, og straffen min ble å lage kaffe til alle sammen. Etter å være ferdig å planlegge de neste ukene, hatt lit bibelstudie, jeg er på sykkelen igjen, denne gangen på tur til det jeg ser på som min favoritt aktivitet hver uke. Jeg er på tur til Zoe for å spise lunsj med henne og hennes familie. Etter å ha spist lunsjen går vi igjennom Mark sammen, noe jeg setter stor pris på. Som en ettåring er det en del av pakka å ha en mentor. En å snakke med om alt og for å få hjelp til å vokse enda mer i trua. 

Haha .. yeah I were right i were the last to come to the room today, and my punishment was to make coffee, something i can handle.  After we are done planing the next weeks, had some bibelstudy, I set of for one of my favorite time of the week. I am going to eat lunch with Zoe and her family, and after that we are going trough Mark together. Zoe is my mentor, and I feel blessed to come to her home ever week. (Or today was the first day after christmas, but thats because of too much happening) As a part of out internship we all get a mentor to help us on the way, to grow in fait but also to have someone to talk to about how you really are. 



Klokken 3 møtes jeg og Pri igjen for å ha cafeen i st pauls, dele ut gratiskakao til alle som tusler forbi. Men etter det tar vi oss en velfortjent seriepause, før vi sykler videre til neste gruppe

At 3 o'clock Pri and I meet to have the cafe at st pauls again, to give out free hot chocolate to everyone that pass by. And after that we take a well earned break to watch one episose of "call the midwife", before we go to the next on the list.

Det neste på planen starter 1730. Det vil si ikke for barna, men vi må møte opp litt før for å sette opp en haug med bord. Ikke det at vi skal ha et party eller noe, men vi skal nemlig spille innebandy ved St Aidens kirke. Et nytt opplegg vi har startet for å komme i kontakt med flere ungdommer i dette området, også en fin sjanse for oss å få trent av oss alt det godteriet vi spiser gjennom uka. Så vi er hær fra 18 00 til 19 30 trener og har en liten godspot på slutten. 

The next for today beginns at 1730. Not for the kids, but we have too meet to but up alot of table to prepare our indoorfloor ball youthgroup. It is a new thing we have started at st Aidens to meet new kids around the area. But also a nice way for us to run of some of the sweets we get at the other groups. The plan is to be here from 18 00 til 1930 to work out and to have a godspot in the end. 







Så dette er min onsdag! 

So this is my wednesday!

 

 

Hvordan ser uken min ut: Tirsdag!

Tirsdager er vell den letteste dagen for meg å forklare:  vi har ungdomsgruppe fra 17 00 - 19 00. Så det vi møter opp 16 30 for å sette opp, og blir der litt lengre. Tiden før det blir vår tid til planlegging, men for å være ærlig har det som regel vært å sove til jeg våkner å ta livet med ro, men i dag møtes jeg og pri for å jobbe sammen. 


Planleggings date der jeg bor denne gangen 


Men vi gikk litt lei av å sitte inne, siden det for engangs skyld ikke regnet!


Så vi tok med oss hunden og gikk en tur på stranden! 


Og på lekeplassen.




Min kjære teammate Pri<3


På ungdomsklubben er det somregel masse ulike kreative aktiviteter, denne gangen ble det perling. 


Men vi har også bordspill, bordtennis og billiard. 


Her selger vi også MASSA godteri, noe som ikke er bra for oss som jobber der ..  De



Det var da Tirsdag, håper dere forsto litt av min tirsdag hær i Barrow. 

Hvordan ser uken min ut: Mandag

Denne uken skal jeg og min teammate prøve å skrive om hvordan en uke til en intern kan se ut. Grunnen til at vi prøver å gjøre dette er egentlig for at vi: *kremt* har vært litt dårlige på å informere hva jobben vår egentlig går ut på.  Så om det er noen som skulle tenke seg å joine Ucrew til neste år og ønsker å vite litt mer, er det bare å følge med! #reklame

Mandag! Tror jeg har skrevet om denne dagen før, men det vi gjør på de ulike dagene har virkelig forandret seg den siste tiden! Jeg våkner egentlig relativt tidlig for meg å være, nevner ikke tiden. Men I dag er en god dag og jeg stikker ut døren og sykler avgårde for å møte min teammate og line manager klokken 12. (Ønsker bare å påpeke at det ikke regner) 



Klokken 12 ish : 
Jeg låser opp døren til det nye rommet i St Paul's kirken, skrur på varmen (det er iskaldt uten) plugger i musikken og begynner å rydde etter gårsdagens ungdomsmøte.   Vi begynner alltid mandagen med å gjøre klart rommet til cafeen vi skal ha senere, og musikken er alltid i. Setter ut spill og sjekker om vi har nok kakao. Og min favoritt... støvsuge...

 


Følte for å legge til en liten funfact om mitt sjokk hær. Det er ikke vanlig å ha kaffetrakter så det er veldig vanlig å få servert svak "rett i koppen kaffe"  med melk i. De spør ofte ikke om du ønsker melk, for det er en selvfølge at du skal ha. Men hær har vi kaffetrakter <3 

Klokken 13 ish:
Bønnemøte med et team som møtes (neste) hver mandag for å be for barna i gruppene , byen, prosjekter vi har og de emnene vi føler vi trenger å be om. Jeg liker denne stunden, tror det er denne delen jeg har fortalt om tidligere. Det er tid for å henge sammen som team, og ja, det er ganske mye tøys og tull. 
(Må bare legge til at dette ikke skjedde i dag. Vi dro til en av prestene for å planlegge en lunsjklubb og spise en av de beste lunsjene jeg har smakt på lenge. Så alle ukene er virkelig ikke lik vær uke.)


Viser stolt frem våre 5 skjermer !

Ja.. jobben vår er ganske så guttette fortiden, men vi jobber med å få til en jentekveld. 

Klokken 13 30 ish til 14 30 ish: 
Jeg og Pri henger i rommet, mye fordi det ikke er så mye vits å sykle hjem være der 30 min for så å dra hjem, men vi kan likeså godt sitte hær å spise lunsj å se netflix sammen. Tiden hær går også til å gjøre unna noe av planleggingen vi trenger å gjøre, som å planlegge Godspot (min tur i morgen) og gjøre klart det siste til alle kommer og ønsker kakao. 


Cupsong mens vi venter 

Klokken 14 30 ish : 
Barna slutter på skolen, vi har melken varmet og står klar i mikrobølgeovnen og musikken/ videoen blir skrudd opp noen ekstra hakk slik at de hører vi er hær. De har begynt å skjønne at vi står hær, det er liksom de samme som kommer å tar en "take- away" kopp med kakao og går. Men det har blitt en vane, ikke det at jeg klager. Her må alt gå fort, siden alle er i full hast. Noen har begynt å sitte ned, se film, spille litt kort og prate med oss. Men for å være ærlig er det litt sjeldent det skjer, men det kommer seg! Barna kjenner oss igjen og savner oss når vi ikke er der. 

Etter at de siste har gått er det bare venting igjen.. 



Klokken 16 ish: 
Kommer det 3 barn inn i rommet: to gutter har tromme øvelse og ei jente skal ha mentorship trening med. Dette er noe av det jeg liker mest å gjøre, det er mye energi som brukes, men jeg trives. Vi har et program vi følger med ulike tema. Først gikk vi gjennom hvem er Jesus, hva gjorde han for oss osv. Men i dag gikk vi igjennom hva er bønn, hvem er bønn for og hvem kan be. Det er ganske interessant, jeg føler jeg vokser mye i min tro, og det gjør godt å se et hun vokser i sin tro. 



mens vi er ferdige er det enda en mentorsamtale som foregår, x-box spilling og en bandøvelse etterpå.

En time ++ senere er jeg på tur hjem igjen. Mandagene varierer veldig egentlig, noen ganger møtes vi klokken 9 fordi vi har planlegging, mens andre ganger ikke før klokken 2. Men det er vertfall en liten smakebit på hva vi gjør på mandager. 

Tankespinn

Den siste tiden har jeg egentlig vært litt frustrert, ikke sint på noen måte. Bare litt fortvilet. Har du noen gang hatt en følelse av å jobbe så hardt du kan, men aldri komme noe lengre. Litt den følelsen av å ta det tredje maling strøket på fjøsveggen. Du vet du har jobbet en hel dag, lagt mange timer av arbeid bak, men du fortsetter å male den samme planken du allerede har malt siden du ikke ser forskjell på 2 og 3 strøk. Man gjør en jobb man må gjøre, men det er ikke like gøy som å ta det første strøket, da ser man selv fremgang og alle rundt deg ser hva du har gjort den dagen. Det er den følelsen jeg har hat i det siste, ikke at folk rundt ikke ser hva jeg gjør, men at jeg selv ikke ser noen fremgang. 



Jeg har nå vært hær rundt 3 måneder, jobben min er ikke lenger noe nytt. Vertfall det meste jeg gjør nå har begynt å bli en rutine. Jeg 4 ungdomsgrupper i uka, møter mange unger hver uke. Spiller masse uno, lager kakao, selger snop, spiller billiard og bordtennis men jeg kommer meg ikke tett innpå folk. Ja, det har bare gått 3 måneder, det er ikke allverdens av tid, men jeg skulle ønske jeg kunne ha sett litt fremgang. 



Kanskje du tenker: "hva slags framgang tenker du? Du jobber med små barn og spiller uno på jobb?" Det er ikke det at jeg reiser til England for å se at en av ungdommene våre blir kristen annenvær dag! Men det hadde vært kjekt å sett noe skje. Skjønner du hva jeg mener? Dette har vært noen av tankene mine den siste tiden hær: "hva er vitsen, det er ingenting som skjer.. "Og frustrasjonen har vært der, ikke det at jeg ikke har likt å gå til jobb. Men tanken har vært der. Tanken på om jobben jeg gjør i det heletatt er til nytte. NMS bruker mye ressurser, jeg har en vertsfamilie som gir meg hus og mat og kirka har spart opp penger for at jeg skal være hær. For å ikke glemme alle som er med i  bønner. Tanken om alt dette her er verdt at jeg er hær. 



Men så kommer det små steg, små oppturer som man klandrer seg til og som gir svar på tanken jeg har tenkt : JA det er verdt det.  En gutt på bussen spør om du kan be, fordi han er redd han ikke får sove. Ikke fordi han er sikker på at det kommer til å funke, men at han er villig til å gi det en sjanse. Når en av de faste barna spør deg "hvorfor tror du på Gud ?" eller når ei jente du har fått bedre kontakt med sier ja jeg vil ha Jesus i mitt hjerte. 



Vi har snakket mye om det i det siste, at jobben vi gjør er å så frøene. Problemet med jobben vår er at vi ikke alltid ser at det blomstrer, det kan hende at det skjer mange år etter at jeg har forlatt Barrow. Men det ER ting som skjer, uten at vi alltid ser det. Jeg leser markus sammen med mentoren min på tirsdager, og sist gang leste jeg om såkornet sammen med henne. Jeg har lest og hørt disse versene mange ganger, men først nå ga det skikkelig mening. 



"Og så sa han: Med Guds rike er det slik: det er som når en mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser men han vet ikke hvordan det skjer. " markus 4 26-27

Gud jobber virkelig her, igjennom the pulse og igjennom jobben som mange gjør gjennom den tiden de setter ned i bønn og i handlinger. Jeg tror han har en større plan for denne byen, og han jobber selv om jeg ikke ser hvordan eller hva. 


Så om dere går ut for bønneemner ( om det går ann ) kan jeg gi dere en liste om ting vi trenger bønne hjelp til: 

- Be for barna som kommer hver uke, om at at dette skal bli et sted der de kan la frøet spire, og at troen skal ta rot i hjertet deres. 
- Be for hjelperne som ofrer sin tid for å komme å hjelpe til i kirka. Om at de skal bli fylt av Guds kjærlighet, slik at de kan vise hans kjærlighet gjennom det de gjør. slik at de (og jeg)skal vite hva barna trenger.
- Be for alle som skal holde Gods spot, om at Guds ord skal komme igjennom de og for at barna som hører på skal forstå hva som blir sagt. 
- Pris herren for alt som skjer her, de som vi ser men også det som skjer i barna som vi ikke ser.
- Be for teamet om at vi skal lytte på det Gud har å si og sammen bruke våre gaver for å gjøre det han ønsker at vi gjør. 

btw: bildene som jeg har brukt i dette innlegget er det Pri som har tatt, og det er fra thanksgiving partyet vi hadde på lørdag. Hun har skrevet et innlegg om noen vil lese om det.Og Ja hun har skrevet på engelsk så du trenger ikke være så redd om du ikke er så stødig på portusisisk. Og om det er noen som ikke har lyst på enda en oversettelse er goodgle translator alles beste venn. 

 

teammate - Norsk

Det er mange som har spurt meg hvordan det er å jobbe sammen med en teammate. Tenkte jeg skulle bruke ukas blogg innlegg på å fortelle hvordan det det funker for meg å bli satt sammen på team uten å kjenne personene før du drar. 



Først å fremst, se for deg du ligger i senga, å tenker med deg selv at det er faktisk det eneste stedet i hele vide verden du ønsker å være. Dyna er ufattelig god, og det blåser som en orkan ute, men du skal møte teammaten din om 40 minutter. Og i det den tanken slår deg kommer det en melding på telefonen: " Du har vell ikke stått opp .. ?" Jeg og min teammate forstår hverandre, og ingen av os er noe særlig til morgen mennesker. I dette teamet forteller vi alt, og er ikke redd for å spørre om en time ekstra søvn. 


 
Selvfølgelig er ikke dette noe som skjer så ofte, men etter en lang dag på jobb er det alltid godt å ha noen som forstår hvor sliten du er dagen etter. ( Ikke så vanskelig siden også hun var der.)  Men når man er sammen 6 dager i uker på jobb (og utenfor jobb) og tilbringer fridagen sin sammen.Vet man når den andre trenger kaffe. Eller Det er noe min teammate har blitt knall god på! Gjelder å kunne triksa for å holde motet til hverandre oppe.



Min teammate kan virkelig triksa: snike seg inn på kjøkkenet å stjele en kjeks så du har noe å spise sammen med kaffen,  lar deg spille HØY musikk på kontoret bare fordi hun vet du trenger det, eller noen som joiner deg til supermarkedet fordi det er gørrkjedelig å handle handsåpe alene. 

 




Jeg og pri sammarbeider på det meste som skjer her, og vi bruker å si at vis du vil ha den ene, får du den andre på kjøpet. Vi er en pakke deal, og folk ser oss sjeldent alene. Så det er godt at vi ikke går hverandre på nervene.



Men for å være 100 % ærlig er vi ganske så forskjellige av oss Vi jobber på helt forskjellige måter, har to bakgrunner, kommer fra to forskjellige kulturer og snakker to forskjellige språk. Det har sine utfordringer, det er ikke å dytte unner teppet. Men vi har mye tid sammen, og bruker tiden på å snakke sammen. 


Men min teammate stiller alltid opp for meg, uansett hva. Som de gangene jeg har foreslått å skrive navnene på koppene i bussen, slik at de kan bruke samme koppen resten av kvelden. Det ble til en god latter av gutta i bussen, men da er det digg å ha ei jente som stiller opp og støtter. 



Så ja, for de som lurte: det fungerer veldig bra med team Barrow. Vi begge kjenner hverandres styrker og svakheter, og planlegger hver dag sammen. Dette er ei jente jeg er 100 % meg selv rundt, på godt og vondt. 

That kind of monday

Monday morning, the secound day of my week. After starting working here sunday is the first workday, but still monday will always feel like monday. My alarm have been ringing twice already,  so yeah I better get moving. But my bed is soo comfy, warm and just AMAZING. 

The first on my to-do list take the bike for todays first ride. I both hate and love "my" bike. It make me feel free to come and leave when I want to, I can go from place to place by myself ( and google maps ofc) and at last I have to use my body to something else that dosent include eating buiscuit. And biking 5 km to work make me almost waking up.  But on the bad side: it is rainy and windy in Barrow. 

It is not "just" a monday, its the best monday of the month. The Interns chat, coffee and prayer monday. It means that we get together to hang out at a cafe, talk about our work ( or everything else) and pray together as a team. That is what we are, a team that work together for the same goal but at different places and in different ways.

 

I love my team! This are the friends here  I can be myself around, the once I can always count on. They understant how it is to be to be the weird one ( no offence interns) but they know how it is to have to learn a new culture. They know how it is to be new in the church, in the city and in EVERYTHING! I couldnt make this alone, I need my friends!

The next on my schedule : Prayer meeting with the pulse team. Time together to pray for the work, our kids and eachother. It is our time to listen to God and to plan how to make a youth church here in Barrow. But it is also a time for us to be together at a team. Time to joke, laugh, sing and to talk together. The big thing we are thinking and planing today is the thanks giving event that is soon comming up, im so excited. 



My phone is conectet to the speakers, and together with the smell of new coffee  the music filles every single corner in the room. The milk is warm and we are ready o serve the kids that pass here every day after school. We want to show them that we have started a cafe, and are going to serve them hot chocholate and coffee here after school on manday and wednesday. This is the perfect place to hang out, we have music, x-box and hot drinks. But they dont know that we are here yet. Thats why we will stand outside and give away this time, to show them that the church is open.

I dont mind the wind making my cheeks feel colder, but it is a bit anoying that it make if feel 1000 time harder to bike after a long day like this. Now im on my way back home, and biking the road I have been biking so many times on the last months. Now I don`t even think about that they are driving on the wrong side of the road, and I don`t freak out every time I have to take left in the roundabout. I am hungry, and I am really looking forward to the tea I know is waiting for me. I am really blessed to live with the family that I do, they really know how to make good food :) 



out of the comfortzone

Det er bare jeg og Pri som er i cafeen. Hun står ved baren og klipper ut flyers som vi skal dele ut når barna går forbi. Jeg gruver meg litt, men gjør det beste for å ikke vise det.  

Jeg kobler telefonen min til høyttaleren,noe som  er det jeg liker best med rommet. Alle høyttalerne som gjør at musikken fyller hver en cm  og som gjør stedet til et sted å henge. Lukten av nykokt kaffe og varmmelk skader ikke det heller. 



Man kan se skyggen av noen skikkelser i det fargerike kirkevinduet, barna er ferdige og på vei hjem fra skolen. Bakveien = snarveien for å komme seg hjem. Det er derfor vi har rigget oss opp for å servere Kaffe og kakao akkurat her. Men dette er den første dagen, ingen vet om oss enda. Så jeg griper tak i bunken men Flyers og bokstavelig talt løper etter dem. Det sitter langt inne, men det er tross alt en av jobbene for i dag. 



"Hei, vi har startet en ny cafe her i bakrommet av kirka. Det er gratis kakao, muligheter for å spiller x-box og et sted å henge. Vi er her hver mandag og onsdag fra 3 til 5, så det er bare å droppe innom." De fleste bare ser på meg til svar, som om jeg er det mest rareste de har sett i hele sitt liv. Det er kanskje ikke så merkelig, en jente med en ukorrekt engelsk kommer halvløpende etter de med en flyer å inviterer de på gratis kakao. Men de tar i mot den og takker høflig for seg og går videre. Ingen kommer inn for kaffe. 



Det høres kanskje ut som en bortkastet dag. Ingen inn på kaffe, ingen som spilte x-box ikke engang en eneste person som tok med seg en hot chocolate- to- go. Men vi viste at kirka er her, så får vi se om de kommer igjen neste gang. Det er endel av jobben, å selge seg selv og å gjøre ting som ikke er komfortabelt.


( Bildet tatt av Tommy:p ) 

Ja det er rart, frike så mye ut av en liten ting som å dele ut lapper til barns om går forbi. Men dette er utenfor min komfortsone. Men det kommer seg, dag for dag. Det blir mindre og mindre skummelt. 

klipp fra min hverdag // my everyday in Barrow

I usually take some small videos from what I am doing, so I thought why not put them together? I am not good at doing that, but atleast you can see what I am doing ! 

Jeg tar som regel noen små video klipp av det jeg gjør, så jeg tenkte hvorfor ikke sette det sammen? Videoredigering er IKKE min sterke side som dere ser, mn dere kan vertfall se litt av det jeg gjør. 

love Maggie

In the lovely memory of

Kirken er fullere i dag en vanlig, der er til og med flere barn tilstede. Det vil si flere en de to som bruker å komme. Som vanlig sitter jeg på andre rad til venstre i det vi kommer inn kirken. Det er ingen som sitter foran meg som vanlig, men dette har liksom blitt min plass. Ikke det at jeg ville ha satt meg så langt fremme selv, men jeg bor sammen med presten og hans familie. Så jeg bare henger meg på Abbie ( vertssøstren min ). Julie ( vertsmor)er med å holder gudstjenesten i dag, så det er bare meg og Abbie på andre rad. 



Jeg har fått lånt meg en poppie blomst for å ha festet på høyre side av bryste, og i det jeg ser rundt meg i kirka er jeg at alle har det. Minner litt om 17 mai i det alle går med sløyfe i rødt, hvit og blått. Blomsten er et symbol de bruket etter et slag de hadde her , og denne blomsten var den første som blomstret etter. Om jeg har forstått det rett er det et symbol for at det kan blomstre selv på et  mørkt og vondt sted.

Gudstjenesten er i ferd med å starte. Julie bukker forsiktig foran korset før hun kommer mot oss for å starte seremonien, det gjør alle når de er ved alteret. Noen gir et forsiktig nikk, mens andre bukker ganske så dypt. Hun begynner gudstjenesten med å fortelle alt som skal skje den kommende uka, før koret begynner å synge å går rundt kirka. Noe som i grunn er veldig vakkert, men ganske nytt for meg. Skal jeg være ærlig klarte jeg ikke følge med på felleslesningene de første 3 ukene minst, det er så mye som skjer. Mye små ting folk gjør av tradisjon, respekt og gammel vane. 



De første ukene har jeg slitt med å finne de rette bønnene vi ser i bønne heftet. Ikke det at det er så kjempe vanskelig, men det er mange ulike bønner vi sier. De fleste leser vi i kor fra heftet sammen med presten, men det er også fraser vi sier etter høytlesningen jeg fortsatt bare mumler til. Det er liksom en melodi til det, men jeg er usikker på hva de faktisk sier. Sier kanskje mer om meg enn kirken, men det får bare være. 

Grunnen til at det er flere i kirken i dag er at det er alle helgens aften, og de har invitert alle som har mistet noen kjære det siste året. De har kommet for å høre navnet til sin kjære bli lest opp. Listen er lang.. det er helt stille mens Andy ( presten og min vertsfar) og Julie veksler mellom å lese opp ti navn av gangem. Noe som er en stor forskjell fra hvordan det er hjemme, her er de veldig opptatt av å gjøre minne av sine nære som har gått bort. Tror ikke jeg har funnet en benk i parken som det ikke står "in a lovely memory of.... " 



Etter alle navnene er lest opp og vi har bedt enn bønn for alle som døde dette året, gir presten oss en fredshilsen. Etter at han har gjort det reiser alle seg fra stolene sine og går rundt å håndhilser alle og sier fred med deg. Jeg har gjort dette flere ganger før nå, men jeg skvetter alltid litt til når de bruker navnet mitt. Ja jeg har sett de flere ganger, men ikke skikkelig hilst. Men jeg ble introdusert for menigheten den første gangen jeg var det som ettåring, litt lettere å huske ett nytt navn enn å huske 40 nye ( litt usikker på antallet, det varierer så mye) 

Når alle setter seg igjen er det som regel søndagsskole barna sin tur å komme frem å vise hva de har gjort. Men I dag er den en annen type Gudstjeneste så de kommer ikke frem. Men vi utvider nattverden og legger med lystenning til minne. Jeg tenner mitt lys og går å setter meg igjen, det er mye nytt i denne kirka. men denne gudstjenesten har vært vakker å være med på! 

 

Gleder i hverdagen!

Et bildedryss av personer, hendelser og ting som rett og slett gjør meg glad! 

Team-mate date med Pri: 


 Norsk sjokolade smaker enda bedre når man har vært borte fra den en god stund, men den smaker enda bedre når man blander den med en brasiliansk dessert. Her er da vi brukte melkesjokolade for å lage brigadeiro. Himmelsk <3


Sykkeltur! 

Ucrew folka! 




(Bildet er tatt av Pri) 


(Bildet er tatt av Lucy) 

De 4 første dagene vi var her i england ble hele gjengen samlet for å bli litt mer kjent med den engelske kirken. Det resulterte i en hel del latter, masse tull, fjelltur, mat, lovsang, bønneteam og fantastiske folk. 



Hver måned samles ettåringene fra Sør i Cumbria sammen for å snakke, be og henge sammen. Jeg setter ufattelig stor pris på samtalene med disse tre ( ikke så lett å ta bilde..)  , godt å snakke med noen som er i samme båt. Ikke det at vi alltid klarer å holde oss så seriøse, men det får gå! 

Små Gleder i hjemmet: 


 Vertsfaren min kom med dette til meg i det jeg slet med å finne på et nytt blogg innlegg. SALT LAKRIS <3









Den første helgen ble alle ettåringene her sør i Cumbria invitert til en familie i Ulveston ( der Tommy jobber)  for så å dra å se på toget i lanterne festivalen.  



Jeg fikk være med vertsfamilienn min på et color run som var i parken her i Barrow. Noe jeg lenge har hat på min bucket liste. 

Tivoliet vi dro på etter løpet, det vil si bare en runde som vi fikk gratis. 



Når man har denne teammaten kan man ikke gjøre annet en å dra på smilebåndet og trene lattermusklene. 


 De ulike prosjektene vi har hatt, som å dekorere det nye rommet. ( Bilder av det kommer senere, lover!) 

Det ble en samling av bilder som jeg har glemt at jeg har tatt og ting folk gjør for å glede meg i en kultursjokkfase. 

The Bus - English

( Just want to  start with saying sorry for all my writing mistakes ) 

We just stoped the bus, like just a second ago. But the Kids have been here for a while, and they have started knocking on the black windows. Our bus driver opens the door for the two other leaders that have been waiting for us with the kids. Some of the guys are trying to entry and you can see it in their eyes that they know they are not supposed to. They have to wait some more minutes. Before I came I liked the idea of this bus, but I never thought that it will be so many kids being so excited to entry the JESUS BUS. I dont think that would happend in Norway, atleast not my city. 

"CAN I PRAY WITH YOU?" One of the boys yell as loud as he can for us to hear him, and his question is followed by another 10 laughing out loudly. All of them know what we are doing before the door open, we are praying. Praying for the bus, that we can use it to glory our God. We pray for God to fill all the leaders with his love so everyone that step in to our bus can feel that we have something different in us. That we are living for something more. And we pray for all the kids that come in, for them to come closer to him. For them to feel him here and when they are home. 

The knoking is harder and harder, and the shouting is even louder. For me it feels like this is that way they usually get someones attantion. But we still need to take out everything we need, the x-box games, movie, consert movie, crafts and games. And to not forget the most important, HOT CHOCHOLATE. 

"Can I have a hot chocholate please?!" "HOT CHOCHOLATE!!!" Thats what I do for atleast the first 30 min, making hot chocholate and giving out bicuits to everyone that ask. But when I dont make hot drinks, I just hang out, talking, playing games and showing that christians are not that bad to be with.

Two hours, almost 100 cups of hot chocholate and lots of bicuits later we are are hedding of on our way back. It might not be that we talk alot about Jesus while the bus is out, but I belive that we start a prosess for this kids, that will make a difference for them. 

Love Maggie! 

nytt fra Barrow

Det er fredag, min  fridag. Skulle egentlig dra til byen å handle plaster sammen med teammaten min, men her sitter jeg med antihost teen min iblandet honning. Hvem skulle trodd det, at brasilianeren som bor i "det kalde huset" her klarer seg bedre i kulden en meg haha, det er flaut det. Jaja, har vært for lenge utenfor Norge. Uansett, det her er da teambarrow, en med sin tea og en som leter i byen etter plaster. Haha.. 


'

Neida jeg er ikke syk, bare litt fokjøla og ville vise at familien her tar veldig godt vare på meg <3

Forje uke var den første uka jeg hadde ansvaret for å snakke på ungdomsgruppene. Det vil si vi ( vår line manager) har lagt opp temaer for et år fram i tid der vi har alle fått  ansvaret for å forklare hva det vil si å leve som en krisen. Jeg hadde da temaet "å behandle alle likt". 

De har allerede delt seg inn i grupper for å lage tårn av avispapir og teip. Det er om å lage det høyeste tårnet, og alle er klare for å vinne denne konkurransen. Selv om det ikke er noen som helst premie er det mye heder og ære det er snakk om. Problemet er at selv om det er 4 grupper, har jeg bare en teiprull. Den får gruppa med to ledere , som faktisk også har fått over halve bunken med aviser også. Resten av avisen blir fordelt på de andre gruppene, og jeg teller ned: 3-2-1. 



"hei, vi har ikke fått teip... hvor er teipen vår?" Kommentarene kommer ganske fort, slik som jeg håpet. Men de kommer ikke til å få teip... Det har gått 2 minutter i min 5 minutters konkurranse, og jeg begynner å gå rundt å stjele andres avispapir. "eyy, vi trenger den der!!" beklager folkens... men lederteamet trenger faktisk mer avis. 



Tiden går er slutt og alle får beskjed om å legge fra seg avisen og slutte å jobbe. Bortsett fra lederteamet, de trenger et minutt til for å bli ferdige. 

Det er kjipt når dommeren dømmer feigt på en kamp, når noen jukser i et spill eller forandrer reglene under leken..  Og alle er enige om at under en lek, kamp eller et spill skal alle ha de samme reglene. Men gjelder ikke det utenfor fotballbanen? Denne uken ble barna på ungdomsgruppen utfordret til å tenke på en person de vet blir behandlet annerledes bare fordi de ser eller oppfører seg annerledes. Og ikke bare tenke på de, men oppføre seg normalt rundt de, som de ville ha gjort til alle andre. 

Kanskje dette er noe vi alle skulle tenke på? 

Bønne emne: Be for barna, at de skal klare å lytte til det vi har å si. 
Be om at Gud skal hjelpe oss til å finne de rette ordene og snakke hans ord til barna. 
Og hjelp oss å vise hans kjærlighet med både ord og handlinger, så de ser vi gjør hva vi sier <3

Amen! 

 

Det er ikke rart, bare annerledes

Det er mye som jeg synes er litt merkelig som foregår her, ikke at der er de store kulturforskjellene, men små små ting som jeg tenker ove r noen ganger. Noen ting begynner så smått å bli vanlig, andre ting sliter jeg fortsatt med å forstå meg på. Så jeg må minne meg selv på det fra tid til annen. Det er ikke Rart, bare annerledes. 

  1. Tea 
    Dette er litt innviklet, for ja før jeg dro viste jeg at briter er helt gale på tea, men det viste seg å være ganske mye mer enn som så. Vis noen inviterer deg på tea, da er det tre ting du kan vente deg. 1. en kopp med tea, sjokkerende? nei. Ikke mer enn at det er obligatorisk at du bruker melk i den. 2. Du kan få en kopp te sammen med snacks, som jeg egentlig ville ha kalt et måltid. eller 3. Middag!! ! Kan dere se for dere hvor overrasket jeg var når jeg så for meg en kopp med tea, så kom det poteter og hele pakka.



  2. Vasken 
    Denne har ikke skapt noen flaue situasjoner, bare litt frustrasjon. Hvorfor ha varmtvann på den ene siden og kaldt på den andre? Er det meningen at jeg skal brenne med på venstre hånda og fryse på høyre? 


  3. Ingen oppvaskkost 
    Det vil si jeg har egentlig vendt meg til det fra i fjor, men kom på det siden jeg har vert hjemme små deler av sommeren. Her er det som regel en svamp man finner når man skal ta oppvasken.  Funker kjempe bra! 




  4. Rattet er på feil side av bilen
    Denne derimot har skapt noen litt kleinere situasjoner der fork tror jeg har lyst til å kjøre... kremt... Så der er ikke sjeldent jeg tar en ekstra runde rundt bilen bare for å sjekke. For jeg kjøre på venstre side.. tror jeg holder meg til sykkelen. 

    (Lilla hjelm, sykkel, briller og jakke. skal det være så skal det være!  Kan innrømme at det ikke var planlagt)


  5. English distance! 
    Jeg er ganske godt vandt til norsk avstand, og kan reglene ganske så godt. Man gir ingen klem eller står for tett før man er gode venner. Her synes jeg faktisk det er mye verre. Det er enda mer avstand til folk, og det er få jeg håndhilser på også. Det er mer stå i litt over en armlengdes avstand og si navnet sitt. Jeg er kjempe glad for å ha en hund i huset så jeg får fylt opp mitt daglige behov for klemmer.



  6. Kaffe
    snill dame i kirka: " hvordan vil du ha kaffen din?" 
    Meg: "uten melk og uten sukker takk"
    Snill dame i kirka: " svart kaffe, er du sikker ? " 
    Meg: "helt sikker, tusen takk" 
    ....
    Snill dame i kirka kommer tilbake med kaffen og sier, her er kaffen uten melk og sukker: 


    (der er da kaffen min som er uten melk. Må sies at som regel ser den ikke slik ut da :p) 


  7. stikkontakten 
    Man må faktisk skru den på og av. Tror dere jeg har satt på vann-kokeren et par ganger uten å skrudd på strømmen eller ? 


  8. alltid sol
    Haha, denne kan fortsatt komme til å endre seg. Og jeg har hørt at i england regner det mye, men så langt har jeg hatt bedre vær en det jeg har hatt i trønderlag 4 sommere på rad ! 


    (Jeg bor midt imellom de bobilene om noen lurte)

  9. Alkohol i kirka 
    Ja jeg vet det er ikke store slurken av nattverdsvin man tar i det de går rundt med begeret i kirka, men for meg er det rart å tenke på at det faktisk er ganske sterk alkohol i vinen som er i kirka. 

  10. Vitsene
    Her er vel det jeg føler meg mest flau over å innrømme her. De er veldig gode på vitser her, problemet er at jeg skjønner de ikke..  Ja det meste har vell noe med at jeg sliter mildt sagt med å forstå britisk.  Men ord-lek-vitser på engelsk er ikke min sterke side. Så langt er jeg strålende fornøyd med å ha skjønt en av de. Det skjedde rundt klokka 8 på bussen i går kveld, og ja det er den første gangen!


(det er ikke så mange bilder som passer til dette, men som dere ser er jeg ikke så god på å ta bilder av folk.. så ja..)

Jeg hadde så mange flere, men de morsomme ble borte i det jeg sang "jeg har en engel som følger meg" mens jeg syklet hjem. Haha, så neste gang jeg kommer på noen skal jeg skrive de ned. Så da blir det de kommer neste gang jeg ikke har peiling på hva jeg skal skrive i min ukentlige blogg innlegg. 

 

The Bus!

Bussen har såvidt rukket å stoppe, men allerede er det noen som banker på og vil inn. De vet det godt, de får ikke komme inn helt enda. "Får vi be sammen med dere?" Roper en utenfor bussen, og setter i å ler. For de vet hva vi gjør før de får kommet innpå bussen, vi ber. Vi ber om hjelp til å vise Guds kjærlighet til alle som kommer inn på bussen, vi ber om hjelp til å takle enhver situasjon som skjer, vi ber for barna som setter sine føtter inn på bussen om det så er bare for å få kakao og vi ber for at alle som jobber på bussen at vi skal få hjelp til å gjøre hans vilje. 
De banker fortsatt på bussen og er ivrige på å komme inn, jeg hadde aldri trodd at det var slik trengsel på en buss. For ikke å snakke om det de kaller Jesus bussen.  For det er det det er, en buss for å vise Guds kjærlighet. Utenfor på siden står det med store bokstaver "the Bus" og med litt mindre bokstaver står det "Jesus- ekte liv, ekte håp og ekte kjærlighet!" . Barna roper å skriker "er det klart nå??, kan vi komme inn?? er dere ferdig å be eller?"" De gjør alt for å få oppmerksomheten vår. Ikke det at de trenger å rope for å få den, ingen av oss er tunghørte vi ser de alle sammen. Men for meg føles det ut som de er vendt til å gjøre litt oppstyr for å få den. (obs mine tanker).



Vi gjør klart alt før de kommer om bord, det er derfor det tar litt tid. Eller litt tid, det er virkelig ikke lenge, snakk om noen minutter. Vi setter på to ulike filmer, en som går på TV'n forran som er en fra en kristenkonsert og istid som går på fire tv sammen med sofaene litt lengre bak i bussen. Helt bak setter vi på 4 andre tver, disse er for x-box. og et bord med spill og ting for å lage kort. 
Da er vi klare for å åpne dørene på bussen, og en kjent lyd fyller bussen. "Can I have some hot chocolate please?" ( Kan jeg få kakao, vær så snill?)  Det er ikke bare en som sier det, det er en hel gjeng med unger som halvveis roper på kakao. Må innrømme at i begynnelsen så minnet dette meg om kaos, men nå begynner jeg å bli vandt til det og stiller meg fort ved drikke benken for å lage kakao. Dette er den jobben jeg begynner å føle meg trygg på, synes fortsatt språket er litt vanskelig men å lage rett-i-koppen-kakao det skal jeg klare. En av gutta på bussen teller hvor mange som ønsker kakao, "1-2-3-... 14, 14 kopper kakao!... så langt " Han ler, vi begge vet at dette tallet blir mange ganget iløpet av de to timene vi er her. 

(Stjal et av bildene til Pri, æres den som æres bør!) 
Som jeg trodde, det ble ikke få kopper med kakao, endel kopper med saft og for meg et par kopper med ekstra sterk kaffe. Og til flere sin forundring uten melk og sukker. Det er ikke så vanlig å drikke den svart her. Men med alle barns som springer rundt og roper er det nødvendig med litt påfyll. 
Jeg setter meg den på den ene sofaen, praten går for fult (litt for fort for ei jente som snakker det julekalenderengelsk) og stemninga er på topp. Noen spiller spill, mens andre bare sitter å prater, det er rett og slett et vandrende klubbhus. Et hus der folk (ungdommer) liker å henge. Det er ikke det verste det, komme å henge på JESUS bussen. 


Det er på tide å pakke sammen, å be før vi forlater steder for kvelden. Jeg har kost meg masse, men kjenner det blir godt å finne sengen. Ja den er bare 9, men jeg er skikkelig sliten! 


Dette er altså en av mine arbeidsplasser, vær gjerne med i bønn for bussen, barna som kommer på, sjåførene, de frivillige og for at vi skal få nok frivillige til å starte et nytt prosjekt vi jobber med. På forhånd takk! 
-Maggie/ Margrete

How is work? Work is good!

 

 

Jeg ser på klokka, tid for å faktisk løpe. Det er ikke helt det samme å jobbe her som hjemme i Etiopia. ja for det ble faktisk hjemme. Tiden går faktisk. Det vil si at selv om vi har et møte klokka 10 om morgenen, er det ikke alltid vi starter å planlegge for 30 minutter etter tiden. Ikke at det har så mye å si, den første uken har planleggingen vært mer observering, eller lytte til hva vi skal gjøre, huske leker vi kan bruke og drikke rett i koppen kaffe. 

Men når noen tar seg tid til å hente og kjøre meg hjem igjen sitter jeg faktisk alltid klar nede i stua å venter til de kommer, om de kommer på tiden eller ikke. Jeg er spent, ja jeg har nå vært på 3 ulike ungdomsgrupper nå og 2 turer med bussen, men det kiler fortsatt litt i  magen ved tanke på ungdomsgruppene. Tar sikkert bare litt tid til å bli kjent med rutinene, få litt kjente fjes og faktisk huske noen av navnene. Det kommer seg mer og mer, spesielt siden har møtt flere av lederne tidligere. 


Det har kanskje vert mye observering og lytting nå den første uka, men på samme måte tror jeg at jeg vært med på mye av det jobben min faktisk går ut på. Spille bordtennis, UNO, kort, lage kort, snakke og kakao. Mye av jobben min er nemlig å henge med barn og ungdommer, vise at kristne faktisk er helt ok å henge sammen med og spre litt av Guds kjærlighet til barna som kommer. 


Det jeg faktisk bare har observert denne uka som jeg skal ta over etter en stund ( sammen med Pri) er "the God spot" , et lite fem minutt det vi snakker om Gud, Jesus og kristne verdier. Dette kommer for min del til å faktisk ta litt tid å planlegge, selv om det er et kjent språk er språket en større utfordring en før. Jaja, jeg ønsket jo flere utfordringer i det jeg søkte på jobben. Det kommer nok til å gå bra! Uansett der ringer det på døra, og kontaktpersonen min står utenfor klar til å hente meg. Jeg føler meg virkelig velsignet med en så herlig gjeng å jobbe sammen med, for å ikke glemme familien som virkelig har tatt meg imot på best mulig måte. Jeg er heldig! 





Slenger med et bilde av oss fire som jobber i i området som ettåringer. Ja jeg vet dere synes bildet er KLEINT, men skal man blogge så skal man blogge. Vi hadde i dag et møte for å "blåse ut" om kultursjokk, arbeid og drikke kaffe. 

Om noen ønsker å være med i bønn for ungdomsarbeidet som blir gjort her i Cumbria, ta med Tommy, Ingebjørg, Pri(scila), lederne våre og familiene vi bor hos. Er det noe vi her "nede"  hadde satt pris på er det akkurat det, bønne hjelp. 

-Maggie

Mitt andre kultursjokk!

Pulsen stiger og jeg kjenner hjerte banke fortere og fortere. Jeg ser meg kjapt til begge sider, flere ganger. Høyre, venstre, høyre, venstre, høyre og igjen venstre. Hvor i alle dager kommer bilene i fra? Man skulle tro at etter en uke at man venner seg litt mer til det,, men neida, her er jeg IGJEN syklende på høyre side... Igjen det var vell litt å ta i, det er jo tross alt min første dag hvor jeg har sykkelen og sykler til jobb. Men jeg fører meg så dom.. 



Endelig klarte jeg å komme meg over på den "rette" siden av veien, etter at en bil måtte stoppe for meg selvfølgelig. Men i det minste er jeg på rett sted, eller er jeg? Jeg er ikke helt sikker egentlig.. Ingen som tuter foreløbig, så jeg håper det går fint. Tenker jeg bør ta med meg den etiopiske tradisjonen, alltid be en kort bønn før man krysser en kaotisk vei. Det vil si, denne er ikke kaotisk, men HALLO det er ganske frustrerende at jeg ikke får det inn i hodet: alltid høyre side av veien, nei vent VENSTRE! 



Ikke bare banker hjerte pga stress av trafikken, for her sitter jeg bokstavelig talt og sykler.  Jeg må få heiset setet før imorgen, for nå er smertene i låret virkelig noe å kjenne på.  Haha, stupid muzongo! 



Det var da noen av mine tanker i det jeg for første gang syklet til jobb. Så om noen føler kallet til å be for en forvirret Normann bosatt i et sted med kjøring på venstre side, tar jeg imot all hjelp jeg kan få. Skal prøve å skrive et innlegg om jobben min etter jeg har postet dette, men måtte da skrive mens jeg faktisk hadde skrivelyst ( men bare om denne lille detaljen i min hverdag) 

Ps: om noen lurer på hva mitt første kultursjokk var, de spiser potetgull til lunsj! Og har dessert hver dag. Så jeg må for alvor prioritere treningen min.. 

Hjelp, jeg flytter til England

Nå er nervøsiteten her igjen, denne følelsen har jeg kjent før. For å være helt korrekt for nøyaktig ett år siden i det jeg skulle til Etiopia- landet med 13 måneder av solskinn. Hva skal jeg gjøre ? Kommer jeg til å klare dette? Har jeg noe å bidra med i et nytt land? Også denne gangen er det LANGT utenfor min komfort sone, hvorfor er jeg med på dette igjen?  Nå er det nemlig godt under en uke til jeg er i England, og skal jobbe i en menighet der. JEG Margrete Hodne skal nemlig flytte til England!

Hele U Crew gjengen som skal til England fra venstre: Lucy, Ria, Priscilla, Gabriel ( han du bare ser panna av), Tommy, Lucas, Ingebjørg og meg. 
Bildet er tatt av Kristian Mjølsneset

Ja, hva i alle dager skal jeg egentlig gjøre? Jeg vet at jeg skal jobbe i en ungdoms menighet, men hva jeg skal der er jeg ganske så usikker på. Kan hende jeg burde ha vist mer, men ja.. Jeg finner fort ut av det. Det andre jeg vet er at jeg skal leve med en vertsfamilie som består av mor, far, to døtre, en hund, tre katter og seks høner. Men ellers vet jeg lite, så jeg kjenner jeg er spent. 



Dette er Priscilla, ei helt fantastisk jente fra Brasil, Jeg er så ufattelig takknemlig for at jeg får jobbe sammen med henne de neste 10 månedene.

 Jeg skal altså dra til England med U crew, til en liten by Nord i landet som kalles Barrow. U Crew er en gjeng med ungdommer fra Norge, Brasil og Taiwan som skal jobbe i ulike europeiske land med ungdomsarbeid. U Crew blir sendt ut av NMS som ettåringer til ulike samarbeids kirker I Estland, Frankriket og i mitt tilfelle da England. Tenkte jeg skulle poste et lite innlegg før jeg drar, så får vi se hva dette året vil bringe etter hvert. snakkes! 

 

Vi DELER!

Jeg har lært ufattelig mye av denne turen som snart begynner å gå mot slutten, så mye at det hadde tatt meg flere dager å fortelle om alt. Men en av de viktigste verdiene jeg har lært de siste månedene er å dele. Her deler vi alt, nesten ingen skille på hva som er mitt og ditt. 

I det jeg reiste fra Norge var jeg forberedt på å spise injerra fra samme fat, og dele på det som var å spise av det mega store fatet jeg hadde hørt snakk om. Det jeg ikke var forberedt på var at selv når jeg hadde mitt eget fat (som hjemme i Norge) også skulle dele. Som en Nordmann (kvinne) er jeg vant til å bestille min egen mat på restaurant og alene spise den opp. Ja noen ganger er det noen som spør om de får smake, men da tar de en liten bit og vertfall ikke den beste biten. Derfor kan jeg godt si at jeg ble litt overrasket den første tiden når våre etiopiske venner plutselig tok maten fra mitt fat, som om det var det mest naturlige man kan gjøre når man sitter med hvert sitt fat på en restaurant. Som regel spiser vi alle fra samme fat og deler på det vi alle har sammen, men om vi bestiller faranjie food (utlending mat) er det ofte vi bestemmer oss sammen for hva hver og enkelt skal ha, slik at vi får smake på mest mulig. 

 

Tidligere i dag møtte jeg en helt ufattelig skjønn gutt på gata, en gutt som jeg har mye å lære av og som jeg ikke kommer til å glemme.  Han kom bort mot meg, han hadde slitte filette klær som var mer hull enn det var tøystykke i, kroppen hans var så full av støv at han var helt grå og han holdt en papp boks i hånda. Det første han gjør i det han ser meg og Maria er å løfte opp T-shorta og si "jeg er sulten" på amharisk. Han ser på meg med store forhåpningsfulle øyne, og jeg føler meg som verdens verste menneske siden jeg hadde gjemt frokosten min ( en liten kjekspakke med 6 kjeks) ned i veska. Jeg ser slike barn hver dag, flere ganger om dagen, flere ganger i timen. Gutter og jenter som kommer bort og ønsker birr. Denne gutten er sulten. Jeg tar hånden min rundt han og dytter han inn mot siden min og klemmer han. Kjenner den dårlige samvittigheten bare strømmer på, kjekspakken ligger fortsatt nede i vesken min med de 3 igjenværende kjeksene. 

Jeg ser ned på han, øynene lyser fortsatt av forhåpning. Maria er bak meg med to andre gatebarn, begge jenter. Vi to er alene i front, han smiler til meg, tar tak i hånden min og jeg klemmer forsiktig den lille møkkete hånden hans. Jeg spør forsiktig "simi man new?" Hva heter du ? Han svarer med latter i stemmen, Yonas og sier "antshi?" Jeg forteller at navnet mitt er maggie og spør videre hvor gammel han er. Dette blir da på engelsk og han rister på hodet som et tegn på at han ikke forstår. Vi fortsette å gå mot EvaSUE office mens vi veiver med hendene, og han stryker tommelen forsiktig inn i håndflaten min. Jeg skjønner at det er like mye kjærlighet som mat han ønsker, men jeg og Maria bestemmer oss for å gi fra oss kjekspakkene våre til de to skjønne jentene og den nydelige gutten, De tar gledelig imot kjeksene og STRÅLER! Takker høflig for seg og sier hadet bra. 

Senere på dagen gikk jeg og Maria fra busstoppen til EvaSUE office igjen, og plutselig kommer det en ropende mot oss. Det er Yonas, han holder rund føttene mine og klemmer de, flere ganger. Jeg skjønner det er hans måte å gi tilbake igjen på, det er det han har å gi. Han spør ikke om noe denne gangen, bare hvordan jeg har det. Maria som ikke hadde hilst på denne gutten tidligere spør hva han heter og han snur seg og smiler lurt mot meg. Jeg forteller Maria at han heter Yonas og skjønne Yonas smiler enda større. Smilet lyser : "hun husker meg". Jeg spør han om han har lyst på en kjekspakke, noe han nikker heftig til.  

 Etter jeg og Maria har kjøpt kjekspakken til denne lille gutten skjer noe jeg aldri kommer til å glemme, et virkelig rørende øyeblikk. Gutten åpner den lille kjekspakken han har, det eneste han eier, utenom de slitte klærne han står og går i og det første han gjør er å gi meg gursha, spise en bit selv og gi den neste til Maria. Gursha er etiopiernes måte å vise "love and care" på, en kjærlighetserklæring og en rørende måte å si takk på. Han eier 6 kjeks, det er alt han har og 2 av de gir han til oss. Jeg jeg har masse, og holder det for meg selv. Jeg har mye å lære av denne gutten. 

husker du

Margrete,  husker du den dagen du satte føttene for første gang på Etiopisk  jord ? Den dagen da du virkelig skulle begynne på et år av en annen verden? Husker du den første mannen som pratet med deg og sa med et smil om munnen:"welcome to 2007!!" 

 

Husker du første tur ut i trafikken? Hvor sjokkert du var,  all tutingen som nesten overdøvet den ulende lyden til alle taxiene med bremser som ikke hadde gått igjennom EU kontrollen i norge. Kan du fortsatt føle smilet du selv hadde om munnen da du så en flokk med kyr som blokkerte veien midt i hovedstaten? 

 

Klarer du å se for deg den første tiden i Shero mida? Da jentene gikk fra å være støttekontakter til å bli gode venner. Husker du alt de hjalp deg med, ting du klarer helt fint å gjøre selv nå? Husker du hvor mange ganger du prøvde å si takk på amharisk til kelneren som allerede hadde rukket å gått før du kom på det? Eller hvor mange ganger du blandet ordet takk og jeg forstår ikke?

 

Kjenner du fortsatt mestringsfølelsen du hadde vi jentene for første gang bestilte og spiste injerra alene? Den første gangen du på egenhånd klarte å gå til soken og handle bananer og brød ved kun å bruke amharisk og kroppsspråk. Husker du hvor glad du ble da gutta i soken kun snakket amharisk til deg, og du faktisk forsto. 

 

Husker du barna i barnehagen? Hører du fortsatt de synge høyt i kor "up and down and turn around!" Føler du fortsatt de små leppene kysse deg forsiktig på kinnet? Hører du ropene i deg du går inn porten? "Miss maggie miss maggie? "Kjenner du tyngden på føttene i det fire barn setter seg på fanget ditt for å leke motorsykkel? Ser du fortsatt for deg gleden i øynene deres? 

 

Klarer du å huske den første gangen du fikk gusha,  da du var usikker på hva du skulle gjøre: late som ingenting eller faktisk spise. Har du tellingen på hvor mange ganger du senere har blitt matet og hvor stolte de blir da du gir tilbake. Kjenner du den brennende smaken av chilli som går ned over halsen din i det noen puttet litt extra i gushaen. Og hvor morsomt det er med "pay back time"? Kjenner du frustrasjonen i det noen av gutta lager en altfor stor matbit,  slik at du må holde for munnen siden du ikke klarer å tygge over.

 

Kjenner du lukten på fiskemarkedet? Den osende lukten av råtten fisk og ekkel "freiafugl". Husker du barna som kommer løpende etter deg og roper "Mariam!!" Du og maria går jo under det samme. Hører du barna synge "so makaroni" i det de kommer med åpne armer for å kysse deg på kinne. Husker du alle de gode klemmene du får før de spør om en ny penn? 

 

Husker du hvor mye du strevde med å spise mango i Arba minsh, latter kula som kom i det mangoen glapp ut av hendene dine? Alle kommentarene som kom fordi tennene var proppfulle av mangobiter og leppene gule av saft. Husker du stemningen i det vi gikk ut for å ta bilder og hagen var full av folk som bare kom for å se på hvitingene. 




 

Kjenner du mageknipen av altfor mye god mat i det vi besøkte familien til Endale. Hvor sur du var for at Endale ikke tok  hintet med at vi gaktisk var mett,  noen burde ha vært på vår vår side. en gjestfriheten man finner i dette landet er bare helt ubeskrivelig! Husker du alle gangene du måtte ut av bilen til Abraham for å dytte den, og hvor flau han var ver gang den stoppet og du som  jente måtte ut. Husker du den lange turen tilbake?  14 timer uten følelser i beina. 

 

Hører du fortsatt Maria romstere i stua før du orker å stå opp? Hører du henne si "go morn, vil du ha pannekaker eller eggerøre til frokost? Jeg orker ikke den ekle havregrynen igjen. " Kjenner du krampen i lattermuskelen som du får hver bidige kveld du og maria sitter og oppsumerer dagen. Vitsene hun forteller når humøret ikke er på topp og alle de gangene hun har handlet for at du ikke har matlyst. Alle de gangene hun har dekket over tårene som har trillet på baksiden av solbrillene. 

 

Husker du de takknemlige elevene dine? De som kommer 5 minutter før bare fordi de ønsker å ha litt tid alene for å prate engelsk, og de som kommer sluntrende 30 minutter etter og unnskylder seg med at de hadde nappingtime. De som har deg med i bønnene for at du skal bli litt til, slik at du kan ha litt lengre tid med dem. Eller vollyballen med jentene, jentene som somregel bare står på sidelinjen å ser på. husker de hvor hardt de kjempet for å beholde banen? og den gangen det var lærere mot elever og maria skåret mål mens du sto å snakket med elevene.

 

Du har vell ikke klart å holde tellingen på alle de koppene med kaffe du har tatt. Den ufattelige gode kaffen som ikke går ann å beskrive, den man bare må prøves for å forså. Ser du det tårnet  med sukker alle har i kaffen, for å ikke glemme tea'en. Husker du hvor mye du lo av de de første gangene, siden de drakk sukker med kaffe. Men nå, nå gjør du det samme selv.. 

 

Husker du de overfylte taxiene og bajajene som ser usikkert på deg i det du gir litt for mye penger. Blikket lyser "tror du jeg må gi tilbake eller kan jeg bare kjøre". Kjenner du hjerte ditt banke i det du krysser veien, og lykkefølelsen i det du finner noen du kan følge?  Og smilet de sender i det de skjønner hva du diskre prøver å gjøre?




 

Kjenner du frustrasjonen over at TING TAR TID! kjenner du sinnet begynne i magen for så å gå opp til hodet. Husker du hvor ofte du ble for sen etter å ha bodd en stund i samme land?  Der du bare tar ting som det kommer og ikke klarer å planlegge langt fram? 

 

Husker du alle de gangene du har sittet i mørket fordi strømmen har gått. Når du tenker: kanskje jeg bare skal gå å legge meg? ( klokka 1900) hvor mange ganger har du ikke tent lysene du og sigrid kjøpte første dag i Awasa? 

 

Husker du alle gangene du har ringt Fitsum og fått til svar: "HEY MAGGIE,  HOW ARE YOU?" Med en stemme slik at du kan se for deg smilet i det han sier det. Alle de gangene han har kommet,  klasket hendene og gidd deg en skikkelig god klem før han spør "endet nesh?" Klarer du å kjenne frykten den første gangen du skulle sitte på med han, og Endale tullet med alt som kunne ha gått galt. Husker du også hvor rolig du ble da han begynte å synge,  slik som han ofte har gjort siden. 

 

Klarer du å huske hvor frustrerende hilsingene var her? Hvor vanskelig det var å skjønne når du skulle gi skulder mot skulder,  kyss på kinne,  kyss på begge kinnene,  klem,  håndtrykk eller å holde den andre hånda under albuen. Husker du hvor mye du savnet å bare gi klem? Og hvor lett det var da du bare kunne begunne å klaske alle på hånda,  gi en god lang klem for så å gi håndtrykk igjen.

 

Husker du alle gangene du og Maria har sagt at NÅ skal vi BARE være ut noen få timer, for så å komme hjem "sent" på kvelden og tenke:"jaja, i morgen, DA skal vi jobbe hjemme" noe dere begge vet ikke kommer til å skje. Det er så mye morsomt å gjøre med venner. Mate aper med merinda (Marias favoritt) spise injerra med fremmende og gode venner, drikke kaffe ( helst flere) gå fra sted til sted å bare høre de ulike fortellingene til folk, sitte på motorsykkel å synge i kor med Wasihun og Maria som kommer like bak, bibelstudy på kontoret, undervisning på Tabor og være sammen med mennesker.

 

Margrete! Ikke glem alle disse opplevelsene! Da du setter deg på flyet, har sagt farvell til alle de nye vennene dine, ikke glem hvor du møtte de, tiden du hadde med de og alle minnene dere har sammen. Selv om dere da vil igjen leve i to forskjellige verdner, ikke glem at de fortsatt er "brothers from another mother" and "sister from another mister". 

Det ble et lite mobilblogg innlegg fra Addis this time. Må innrømme at ideen var fra maria :-p

Et nytt busselskap, jordbær og trygt fremme

Hjemme ville jeg ha sjekket den billigste, den raskeste og den bussen som går den tiden det passer meg. Jeg hadde vært storfornøyd om jeg hadde funnet en buss som hadde alle disse kriteriene og i tillegg var halvparten så dyr som den bussen jeg tok sist. Denne gangen var jeg ikke SÅ fornøyd med dette valget. Nå er jeg overlykkelig for både å være i livet men samtidig hatt denne opplevelsen, nå når jeg vet at jeg overlevde og at det gikk bra (kan hende jeg har fortrengt det meste) er jeg glad vi gjorde det. Ikke at det blir samme busselskap neste gang? ( Jeg beklager med engang for dårlige bilder, veien var ganske humpete)

Vi hadde allerede kommet for sent til de to første bussene som vi hadde tenkt å ta, så da skader det ikke å sitte litt lengre på kaffeen. ( Vi har jo alltid tid til en kopp kaffe) «Bursdagsbarnet» for dagen henter noen små gutter kan løfte bagasjen vår, føles litt galt siden vi er fire som går og fire ting å bære. Gosa og Endale forsikrer oss om at de ser på dette som en jobb og har ikke nå imot å ta den store sekken og den store kofferten på hodet, så lenge de får godt betalt?



I det vi kommer på busstasjonen er det kaos, trodde jeg hadde blitt vant til dette: ropet etter, dyttet litt på og dradd i. Dette er noen hakk verre. De tar koffertene våre og begynner å løfte de på taket, dytter oss inn i bussene og roper «GIBO». Vi er inne i bussen, etter alle har dyttet oss. Men det viser seg at det er ikke denne bussen vi skal ta, men vi får ikke til å si noe. Endale er på saken, TAKK GUD!

På den neste bussen er det ikke noe lettere, det er rett buss, men kofferten til Maria er borte! Jeg kjenner panikken tar litt, «hvem har tatt den?» og ikke minst «hvor i alle dager er den nå?» Igjen retter vi oss til Endale, men han lover at den allerede er trygt oppe på taket av bussen. Vi stoler på han, og sier et fort ha det bra før vi får seter helt fremst i bussen på vær vår side.

Det tar virkelig ikke lang tid før jeg for alvor begynner å angre meg for valget vi tok, nå kommer vi virkelig til å dø!! Sjåføren har allerede etter 5 minutter vært altfor nært å kjøre inn i en bil, taxi og en esel med kjerre. Jeg og Maria sitter nært hverandre men ikke sammen, og de rundt oss merket fort at vi var redde. De fleste rundt pikket meg på ryggen og spurte om det gikk bra med oss og forsikret oss om at det ville gå bra. Men det gjorde det ikke lettere at assistenten begynte å plukke blader fra en kvist, altså for å gjøre klart til å tygge  tshatt ( hvordan skriver man det?). 




Jeg velger å tro at det er den sosiale kulturen som slår inn, ikke bare det at de føler de må passe på oss. De tar vertfall GODT vare på oss. Kolloen blir sendt rundt og det er ikke snakk om at vi skal bare ta lite, og praten begynner å gå ganske fort. Etter en stund legger de nesten ikke merke til at jeg holder pusten i hver forbikjøring og lukker øynene i de verste. Det viser seg at han som sitter ved siden av meg bor i Awasa men jobber med et stort byggeprosjekt i Addis, og at broren til han (Deselegn) som sitter i setet foran meg har bodd i Trondheim i fire år. Verden er virkelig liten!

Vi har hele tre stopper på turen, bussturen stoppet ikke de tre daglige injerra måltidene. Jeg følte ikke for å spise, var ikke så sulten at det gjorde noe. Så vi satte oss på en cafe, eller jeg tror ikke krakkene kan definere stedet som en cafe, men vi drakk kaffe. Jeg begynte å snakke med de som satt ved siden av meg, og spesielt den ene klarte ikke å forstå at jeg tok denne bussen: «ingen bil???!!» Jeg forklarte nokk en gang at jeg ikke har bil men reiser på samme måtte som han. I det han betaler rekker han ut fire ganger så mye som han egentlig skulle ha betalt, selvfølgelig skulle han betale for meg, Maria og  Desalegn som satt og snakket med Maria. Ingen grunn til å takke.

Etter denne stoppen ble det enda mer sosialt i bussen, og nå begynte vi om mulig å dele på mer. Kollo (som flere hadde seg til turen), Norsk sjokolade og JORDBÆR!!! Bussen stoppet også på et sted der de solgte nyplukkete jordbær, og det tok ikke lang tid før Deselegn sprang inn og kjøpte en til meg. Jeg burde kanskje ha vasket de før jeg spiste, men om jeg overlever denne bussturen overlever jeg nokk jordbærene også. Den ene setningen som onkel fortalte før jeg dro popper opp i hodet: «vær forsiktig» ,men da mamma gikk på kjøkkenet la han fort til «men ikke for forsiktig». Jeg har sjansen, vil ikke være uhøflig heller, og de smaker himmelsk! Jordbærkurven blir sendt rundt og de gir gursha til vilt fremmede. Musikken er på, bussjåføren begynner å danse, han ved siden av meg forklarer at denne sangen er en kjærlighetssang og flere i bussen synger med. Stemningen er på topp.




Vi er endelig fremme, vi har klart og fått med oss alt både fra inni bussen og det som var på taket. Alle bønnene i løpet av turen ble hørt, og jeg overlevde. Desalegn skal av på samme sted og hjalp oss med å bære all bagasjen, ikke et spørsmål om noe annet, selv om han skulle en annen vei. I det vi kommer til taxistedet rekker han en lapp med mobilnummeret sitt og en ny kurv med jordbær til Maria, han kan ikke gjøre forskjell på hans nye venner.

Nå (når jeg skriver dette) sitter jeg trygt hjemme til Vilde og Sigrid, pannekaker til frokost og en god tekopp. Men når jeg poster dette er jeg mest sannsynlig i Kenya, og ber for at visumet til å komme hjem igjen vil ordne seg. Så om noen har lyst til å være med i bønn er vi alle veldig takknemlige. Ha fortsatt en herlig desember og en god jul om jeg ikke får meg til å blogge før den tid.



 

Dendero!!

Tid VS mennesker

Jeg liker å ha mye å gjøre! Hjemme er timeplanen pakket full med alt som skal gjøres: Skole, trening, lekser, jobb, avtaler, møter og ja enda mer lekser. Det er ikke sjeldent jeg bare er hjemme for å sove, stikker innom ei venninne for kaffe men har bare tid til en time før neste avtale eller at jeg tar brødskiven i armen og springer ut døra. Dette er min hverdag, og på en måte liker jeg det. På den andre siden er jeg avhengig av tid og planlegging for å få hverdagen til å strekke rundt. 

Her har jeg alltid god tid! Så langt har jeg undervisning fra 13 45 til 1700 på tirsdag og torsdag, og bibelstudy 09 på fredager. Slik er min timeplan, ikke akkurat fullpakket. Men jeg har funnet ut at jeg liker dette også, jeg finner da alltids på noe å gjøre. Alltids noen å møte og snakke med. Beklager mamma, men for tiden driter jeg litt i at jeg " ikke skal prate med fremmede" ( som om jeg noen gang har hørt på akkurat dette) , og det er så mange helt ufattelige bra folk som har sin helt egen historie. 



I går tok jeg meg selv i å bite meg i tunga mens jeg gikk alene i gata (gjørmeveien) vår, ikke for at jeg var redd eller nervøs, men fordi jeg smilte så bredt der jeg gikk alene at jeg strevde hardt for å holde igjen litt i det minste. Hjemme er det sjeldent jeg beveger meg fra A til B uten å ha en god grunn, noe jeg må gjøre handle inn eller noen jeg skal møte. ( som jeg selvfølgelig har planlagt) Men her hadde jeg ikke planlagt mye, jeg skulle bare til en av "sok"ene og se hva jeg fant, for så å rusle tilbake. Med blikket opp fra smartphonen min ( som jeg la igjen hjemme) og et smil om munnen var det mange jeg møtte og snakket med på denne lille turen. 

Det første som skjedde i det jeg gikk ut porten her, eller egentlig før jeg gikk ut porten var at vaktene våre hilste og spurte om jeg har fred og om alt sto bra til. Hilsningene her er ganske viktige og man går ikke forbi noen man kjenner uten å si hei og spørre hvordan det går. 




Etter å ha gått igjennom gjørmeveien og halvveis ropt " so makaroni" til barna, kom jeg til fiske markedet og hilset på "broren min" ( begynner å bli mange av de)  som fulgte meg et lite stykke på veien. Selv om han var på jobb har han alltid tid til å springe ut å si hei og følge et lite stykke før han ønsker oss en fin dag og går tilbake igjen. Jeg gikk ikke mange meter før jeg hilste på neste, en kineser som hadde bodd her i Awasa i 2 år. Han fulgte meg så å si helt fram til "soken" der vi hadde en fin prat om hva vi begge gjorde her og før vi sa ha det bra anbefalte han meg en medisin for hosten. 

I det jeg kom til "soken" viste det seg at de ikke hadde åpnet skikkelig enda (selv om klokka var sikkert kvart over ett), men det hadde ikke noe å si. "NO PROBLEM !"  fikk jeg høre i det jeg vurderte å snu å gå tilbake. De sa det sikkert tre ganger rett etter hverandre; først amharisk, så engelsk og så amharisk igjen. Jeg smilte og sa "eshi" før jeg gikk inn. Butikk mannen begynte å snakke til meg, skryte over det jeg kunne av amharisk og lurte på hvor jeg kom i fra. Det ble starten på en ganske mye lengre samtale en det jeg er vandt til på butikken hjemme: "hei, takk, ha en fin dag! " Jeg blir så glad av å prate med folk her, og mange spør om både familie og hvordan jeg trives her. 




Jeg puttet alt i veska og begynte å gå tilbake, jeg gikk alene, men føltes ikke slik. Det var ikke rent sjeldent jeg sa "selam new" eller svarte "jeg har det bra, takk Gud" til de jeg passerte på gata. Men etter et lite stykke hilste jeg på Elsa, ei litt eldre dame som var på tur hjem fra markedet. Vi ble fort venner og gikk og holdt hender mens vi gikk nedover gaten sammen og snakket om alt og ingenting. Halvveis gebrokkent amharisk fra min side og halvt gebrokkent engelsk fra hennes side. Plutselig stoppet hun og fortalte at hun bodde i det ene huset rett bortenfor ( "rett bak den brune kua som sto og beitet") og ønsket virkelig å invitere meg inn på kaffe. Hun tok meg i hånda igjen og smilte fra øre til øre, og man kunne se øynene smille i det hun sa "kom på kaffe" engang til. Jeg måtte beklage meg å si at jeg måtte hjem igjen, og jeg kunne se hun ble skuffet over at jeg ikke hadde tid. Så viste hun huset sitt igjen å sa det var bare å stikke innom. Ikke på den "standard norske" måten, der man aldri føler det bare er å stikke innom. Men på en god og gjestfri måte. 




100 meter etter kom jeg til fiskemarkedet igjen, og "broren min" kom løpende mot meg: " my sister!" For en herlig liten gutt, digger han. Rett bak kom Dani, en annen som selger fisk og hilste på ekte Etiopisk vis; håndtrykk og skulder mot skulder. Han tygde på en slikkepinne og spurte meg om jeg likte godteri. Med det samme jeg svarte selvfølgelig ropte han noe på amharisk til en kompis som sto og solgte fra en liten bod. Han ønsket å gi meg en slikkepinne, og det var ikke snakk om at jeg fikk betale. Det ente opp med at jeg ble fult halvveis hjem denne gangen også mens vi pratet om familie og skole. 




Folk har så god tid her, eller de har alltids noe å gjøre, men de tar seg tid til mennesker. Jeg er kanskje naiv og jeg skjønner at det noen ganger er for å få meg til å kjøpe hos de, men jeg synes folk her er så herlige. Tror ikke jeg har sett en stressa fyr, ei dame som halvløper i butikken eller en student som jogger avgårde mens han taster på mobilen. Slikt ser man aldri her! Her går ikke tiden - den kommer. 

 

 

Kes be Kes..

 

HVEM hadde trodd at jeg, JEG - MARGRETE HODNE skulle undervise i engelsk? Jeg satt LENGE å forbedrede meg, tenkte ut alt jeg skulle si. Skrev ned alt jeg trodde jeg måtte skrive på tavla, vil ikke skrive noe feil, engelsk (eller rettskriving generelt) har aldri vært min sterke side. Bibelverset "kast all deses bekymringer på ham, for han har omsorg for dere" (1 peter 5,7) ble lest flere ganger før jeg tok motet til meg og gikk den litt for lange veien opp til skolen. Bønnene ble mange på den 10 minutters lange veien opp til skolen, det må ha funket i og med at jeg ikke besvimte av for lite luft i lungene. 



Vi har nå begynt å undervise i engelsk, og det går faktisk overraskende bra. Etter sist innlegg fikk jeg melding av bestemor, om jeg kunne fortelle om jobben min. Siden det var hun som spurte må jeg selvfølgelig prøve mitt beste. Vi underviser Tabor college, studenter som studerer teologi og kan ut og inn på bibelen. Herlige mennesker som virkelig er ivrige på å lære engelsk, om de møter opp til timen. Her på skolen går all undervisning på engelsk, men mange av studentene kommer fra sørligere deler av landet og har ikke hatt mye engelsk tidligere. Min jobb er da og lære bort enkel basic engelsk for å gjøre deres skolehverdag og studie litt lettere. 

Mekane Yesu joint language school har utviklet en metode der man er mest opptatt av å lytte til ordene, så det er denne måten vi bruker i undervisningen vår. Vi peker og sider hva gjenstandene er på engelsk flere ganger. klassene mine er på 7 og 8 personer, men så langt er det meste som har møtt opp 5, så jeg skal nok overleve. 

Her i Awasa går strømmen helt ufattelig ofte, så jeg takker Gud for at vi har gass slik at vi kan lage vår daglige pannekake. 

Bibelstudy med EvaSUE staff, og her har vi offisiell overrekking av en engelsk bibel. Takk EvaSUE!! 

Ellers går vi mye fra restaurant til restaurant, drikker kaffe og sitter så lenge at vi er sultne før vi forlater stedet igjen. 

Vi begynner å bli venne oss til å både gi og å få "gursha", selv om det høres rart ut er det faktisk ganske gøy også. Skal innrømme at det ikke alltid er like gøy å få en injerra neddynket i chilli, men på dette bildet er Maria i gang med en hevnaksjon. 



Habeshan mos // etiopisk banan 

Rett utenfor hjemmet vårt er det kjempemange herlige barn, noen passer kyr, noen fisker, noen leker og noen bare tar livet med ro. Vi har benyttet noen av gangene vi har gått forbi til å leke med de, og " so makaroni" klappeleken har blitt heftig brukt. 


Lek med barn er også en fantastisk måte å lære seg språk på, så forhåpentlig vis kommer jeg til å lære meg amharisk en gang i fremtiden! Kes be kes ! - steg for steg 

takk for meg !

long time no see!

Det er mye som har skjedd siden min siste dag på Destiny, og det er altfor mye jeg ønsker å fortelle. So be ready guys, this is going to be looong!

Jeg har flyttet!! 

 

Dette stedet ble tidligere brukt som et feriested for norske misjonærer i Etiopia, og stedet ligger litt mer øde en hjemmet vi hadde i Addis Abeba. Så nå har vi ikke lov til å være ute etter mørket, her kommer det både hyener og flodhester opp på veien. Eller det vil si at vi kan komme hjem når det er mørkt så lenge vi har en bajaj sjåfør vi stoler på og som en " a good christian" som etioperne sier. 





Dyrelivet her er også helt herlig. Inne på området har vi to forskjellige typer aper ( som ikke alltid går helt overens), mange typer fugler, øgler og jeg tror det er jordrottene som setter spor utenfor huset vårt. Utenfor gjerdet er det alt fra flodhester, hyener (som jeg nevnte tidligere) , geiter, hester, høner, esler og kyr. ( Så pappa, bare gled deg til å komme å se en helt annen måte å drive gårdsdrift på) 

Er det nå jeg skal si at det er slik frokosten vår er hver dag ? ... 

Det tar på å være ute på markedet i denne varmen, så da er det viktig med litt avslapping på kveldene (som begynner altfor tidlig). Så her har vi vær vår godteskål med alt fra "kollo", "hopi", vannmelon og godt å blandet klar for å se en av de få filmene vi har igjen. 






Her er framkomstmidlet vi bruker bajaj, og den lager akkurat samme lyd som navnet "BAJAJ-AJ-AJ-AJ!". De fleste er ganske gamle og slitte, men utrolig nok kommer de seg frem over alt. Frontruta er ofte full av ulike klistremerker, og i noen er det et under i seg selv at det faktisk er mulig å se ut ruta. (I denne her er det forholdsvis lite) Klistremerkene er som regel enten et bibelvers, bilde av Jesus, den hellige ånd eller et merke der det står "safety first" så man kan føle seg ganske trygge der man sitter,.

Kaffen her er (som  jeg sikkert har nevnt flere ganger allerede) helt fantastisk god, så til min glede finner vi den overalt! Her sitter vi da under et helt random tre i et veikryss og drikker kaffe for 4 birr hver( 1 nok = 3 birr) 

Selv om regntiden sluttet for 2 måneder siden har denne uka inneholdt tre regndager, og da snakker vi IKKE duskregn, da høljer det ned. Denne dagen hadde vi ikke Internett hjemme og måtte dra på et av hotellene for å jobbe med oppgaven vi har fra hald. Jeg personlig har begynt å legge igjen jakka hjemme, så da er det godt å ha kelnere som varter opp. 



Er man i Afrika, så er man i Afrika! Da må man jo bare prøve rastafletter! Den første uka her i Awasa hadde jeg og Sigrid noen turer for å lete etter grønnsaker, det fant vi da ikke og gikk heller inn til en frisør. Selv om resultatet ble (mildt sagt) G



Vi har laget fiskesuppe! Overlykkelige som vi var av å finne ut at vi kunne bestille fersk fisk fra fiskemarkedet fant vi ut at vi skulle prøve å lage fiskesuppe. Så ja, det funker å lage fiskesuppe av pulvermelk, en fisk jeg ikke kan navnet på og ikke minst på gass. 

 

I og med at nå i skrivende stund er det fjerde dagen jeg prøver å poste dette innlegget, blir det bare flere og flere bilder og mer og mer å skrive om. ( Beklager) På søndag ble vi invitert av en venn av en venn til å dra til det de kaller " a crazy church", det er vell mest siden vi har fortalt de hvordan gudstjenestene er hjemme. Så forskjellen på hegra kirke og denne kan man si var stor. For det første: kirken var proppfull i det vi kom inn døra og på alle benkene satt folk tett i tett. Men da jeg og Maria kom inn døra ble vi vist til første rekke av kirkevaktene, og hadde ikke noe valg enn å ta plassen til en av de litt eldre mennene som satt der. ( Det var han som ga fra seg plassen, ikke kirkevaktene som sa noe)

Under gudstjenestene bruker de å sitte å oversette litt til oss slik at vi skal få med oss mer enn ordene Gud, herre, takk, over og under. Men jeg må si at tankene begynte å surre når oversettelsen ble " get up, stand!". Det er utrolig hvor mye man rekker å tenke i det man reiser seg fra benken: "må jeg snakke? må jeg be? åhnei kanskje jeg må synge" Heldigvis var det bare for at vi skulle vise oss fram for menigheten på rundt 1000 mennesker, og for at de skal ønske oss velkommen. 

Etter kirken ble vi invitert hjem til vennen, av vennen, av vennen vår så da fikk vi oss noen nye venner og ble gode og mette  på både shero, kettfo og kaffe. En veldig hyggelig familie! 

Takk for meg. 

Min siste dag på Destiny

 

Alarmen ringer, klokka er 06:20, det er altfor tidlig å stå opp nå, best å sove bare fem minutter til.

Den ringer en gang til 06:30, jeg snur meg å ser på Maria, vi kan sove enda litt til. Jeg lærer ALDRI, hvorfor la jeg meg ikke tidligere i går? Jeg var jo oppe helt til 10, hva tenkte jeg på? Tiden er ikke helt den samme her, jeg begynner å bli trøtt lenge før klokka fyller 20:00 men er oppe like vell. Det føles så galt å gå å legge seg så tidlig, men nå når alarmen ringer angrer jeg ? IGJEN.




Vi sjangler ut døra, ti minutter etter vi hadde tenkt å gå med det hvite rundstykket i handa. Det er somregel det vi spiser, hvit rundstykke med banan og/eller sjokoladepålegg. Spørs litt an på om vi har tid eller strøm til å lage noe annet før vi drar på jobb.



Kjenner jeg er så glad de faktisk har et køsystem for å ta taxiene, jeg er dårlig nokk til å kjempe når jeg er våken. Køene på tur til jobb går overaskende forte til å være så lange, og jeg blir like overrasket i dag som i går når køen på 50 meter forsvinner på et blunk. Jeg setter meg ved vinduet, liker godt å sitte å bare se ut; se på folk som er på tur til jobb, kyr som bare går å vandrer for seg selv eller i grupper, kvinnene som koster hele gata med bare en enkel kost, mennene som roper hva de selger og barna som sitter med baderoms vekta si. ( Folk betaler rundt 1,5 birr for å stille seg på vekta å veie seg, jeg derimot hadde gladelig betalt for å slippe) Der er vi fremme, og jeg hopper ut (uten å skalle hodet i taket på taxien!!!) og rusler ned til Destiny, vår siste dag.




Selv om jeg er trett hadde jeg ikke klart å være gretten her, uansett hvor mye jeg hadde prøvd. Vi går ikke lenge før alle blir omfanget av barna som fort ble dine, mine og våre. Jeg hører klassen til Maria rope «Mariam, Mariam, MARIAM» i det jeg går videre til mine barn og min klasse. Det tar ikke lang tid før jeg også hører klassen min også «MISS MAGGY, MISS MAGGY».  De strekker hendene så lange de er for å hilse god morgen, og i det jeg setter meg ned kommer alle og skal ha klem og kyss på kinnet. Jeg tar den samme runden i dag også, går til alle 28 ungene som sitter i klasserommet og gir en klem og et kyss til alle, og setter meg på plassen min med et vått kinn. Kjærligheten her er bare helt fantastisk.




Jeg setter meg ned for å skrive leksene til barna, noe som jeg har begynt å gjort noen ganger nå. Prøver å skrive så pent og korrekt som jeg kan, men føler likevel at det ikke er bra nokk.




Det er fredag og barna har korte dager så de begynner å gjøre seg klare til å dra hjem igjen etter tre og en halv time. Jeg prøver å høre etter hva det er hun sier i det jeg hører «Maggy» og «Awasa» så jeg skjønner hun forteller at det er min siste dag her. Hun teller til tre «ant, holet, sost» og hele klassen sier «I love you Maggy». Kjenner jeg smelter helt inni meg. Tårene presses på, men jeg får holde det inni meg, har skal man alltid smile.




Jeg graver i veska mi og finner fram to av eventyrsjokoladene jeg har med meg, har så lyst til å vise lærerne hvor mye jeg har satt pris på denne tiden. For meg er det ikke like normalt å vise mitt vennskap med å gi «gursha» som det er her, så da gjør jeg det på min norske måte: gi sjokolade.  De blir veldig glade, og fortsetter å gi meg mat (eller rettere sagt fore meg).



Jeg vinker til barna mine, lærerne mine og sier at jeg kommer tilbake viss jeg noen gang får mulighet. I det jeg går ut av porten, vet jeg at det er ikke sikkert jeg har mulighet til det?


Små og store forskjeller

 

 

Den første uka jeg var her skrev jeg en liste over ting som jeg virkelig la merke til, ting som er veldig forskjellig fra hjemme.  Noe av dette har jeg begynt å vende meg til ( på godt og vondt) mens noe er noe jeg fortsatt kan bli litt sjokkert over. Legger også ved noen av mine bilder som jeg ikke har lagt ut tidligere.

1.       Pruting er et «must», dette er jeg fortsatt veldig dårlig til. Synes det er så vanskelig å vite hva som faktisk er prisen og hva som bare er tull.

2.       Kvinner holder hender med kvinner og menn holder hender med menn. Det er ikke alle som gjør dette, men for noen som bor i Etiopia er dette et tegn på vennskap.  

 
(Vi får prøve oss på å riste kaffebønner)

3.       Man får støt av stekeovnen. (Den dagen jeg vender meg til det MÅ det være noe galt)  Jeg vet jeg har nevnt denne før, men det er bare helt merkelig. Etter 5 uker boende i dette huset VET jeg nå at jeg får støt når jeg tar i kjelen, men jeg skvetter ALLTID til når støtet kommer. Skjønner meg virkelig ikke på denne stekeplata?.



4.       Barn tror alle utlendinger er Kinesere.Det er vell dette som kalles å dra alle under samme kam.. Men jeg har blitt kalt kineser opptil flere ganger, ganske mange for å være helt ærlig.  Dette kommer av at det er veldig mange kinesere her som jobber med bl.a. å bygge veier så i mange tilfeller har de rett. Da er det godt å nå ha lært seg å si «mitt land er Norge» på amharisk, da går det i alle fall an å rette på noen av de mens jeg rusler videre.



(Fra en av turene som vi har hatt til Yonas, odelsjenta er fortsatt på plass)

5.       Maiskolber stekes på en «grill» midt i gata og selges. Tror ikke egentlig jeg kan kalle dette for en grill engang, mer en bøtte med kull. En dag skal jeg smake dette, må bare vente litt til? (Til magen vender seg litt mer til mitt nye land)

6.       Skopussere er OVER ALT!!! Dette synes jeg fortsatt er litt fascinerende. Ikke det at de pusser sko, men at de er så mange. Det er få gatehjørner som ikke har en eller flere skopussere som er enten travelt opptatte med å pusse sko, eller smile lurt til oss å si «clean shoes?» når vi går forbi.



7.       Folk har sitt «rette» sted i samfunnet. (Som sagt er dette noe som jeg har skrevet i dagboken min og er fra min side av saken.) Jeg for eksempel er den yngste i vennegjengen noe jeg får høre ganske ofte her. Den første uken snakket de også mye om at det er den yngste som skal bære matvarene, gjøre dritt jobbene osv, dette har forandret seg litt etter hvert som vi har blitt bedre kjent. I denne kulturen er det også viktig å vise respekt for de som er over deg; sjefen, presten og de eldre ved å for eksempel si hei på en annen måte.

8.       Jeg fikk også tilbud om å joine maten til fire gutter utenfor språkskolen. Selv om det ikke var veldig fristene å sette seg ned å dele injerra sammen med disse, begynner det å dele mat sammen med fremmede også å bli mer «vanlig». Jeg og Sigrid for eksempel delte injerra sammen med en som bare satte seg sammen med oss på cafeen før vi dro på skolen, enda litt spesielt, men det blir vell ikke siste gang.

 

9.       Juicen smaker himmelsk!! Ubeskrivelig



Et lite, random innlegg. Kommer ( mest sannsynlig ikke) sterkere tilbake...

 

Utlending i Etiopia

 

Jeg prøver å trenge meg inn i taxien, gjøre det samme som alle andre. Dette føles virkelig ikke naturlig, stå med albuene opp høyt og presse seg fobi alle andre: JEG SKAL INN!   Flere strømmer på, og der kom det jammen meg en som klarte å snike seg før meg; den sniken.  Jeg prøver å stenge for den neste som prøver å snike seg innpå, men jeg er rett og slett for snill. Tanken på å måtte stille seg i «køen» igjen for så å løpe etter den neste taxien som kommer gjør at jeg hever albuene nokk en gang og presse litt ekstra.  Dette kan bare beskrives med ett ord: KAOS!

Endelig inne, jeg sitter halvveis på fanget til en fremmed, men jeg er inne. Dette begynner også å bli ganske vanlig, sitte tre på en toseter, fire på en treseter og for å ikke glemme bøtta på gulvet. Rart hvor fort ting blir vanlig her, hadde nesten føltes merkelig å ha god plass. Vi gir tre birr hver, det vil si en av oss gir pengene og de trenger ikke spørre hvem hun betaler for, alle vet det er oss fire hvite. Mannen som tar imot pengene stikker hodet ut av vinduet igjen, roper stedsnavnene så kjapt at man må virkelig konsentrere seg for å høre hva det er han sier.

Vi er fremme på det stedet vi skal av og en av oss sier et forsiktig «warradjalle», mannen som tar imot pengene smiler til oss og sier det videre. Det er noen til som også smiler for seg selv i det vi prøver oss på amharisk og i det jeg halvveis detter ut av den altfor fulle taxien . Vi får bare ta beina fatt den siste biten. Det kommer en gammel mann mot meg med handa utstrakt, han vet jeg har penger og jeg ser ned sier «egziabhare yistilign» mens jeg prøver meg på et lite smil. Jeg vet godt at han ikke ønsker et slikt svar: «May God give you» . Hadde det ikke bare vært bedre om jeg hadde gitt han det. Jeg ser han er sulten, klærne slenger rundt han og hele han er dekket av støv etter å ha sovet på veien, men jeg fortsetter å gå.

Det kommer noen barn, de kan ikke være mye eldre en 6 år gamle. De rekker ut handa med store våte dådyrøyne og rekker den vidre opp mot munnen, mens den ene gutten peker på øyet sitt der man ser det er tårer.  Jeg strekker ut handen for å bare røre de, prøve å vise litt kjærlighet ved å holde de litt i handa, men jeg vet godt det ikke er det de ønsker. Jeg sier det samme til disse, men de fortsetter å følge etter oss.  Jeg fortsetter med de få ordene jeg faktisk kan på amharisk, selv om jeg vet like godt som de at dette er en løgn. Hvordan kan jeg si til disse barna at jeg ikke har noe å gi di? ? Begynner jeg å bli følelsesløs? Det er jo dette jeg har lært, og jeg vet at det er bedre å støtte organisasjoner i stedet for å lære barna at det går å leve av tigging. Tanken av å være kald og ond er der, selv om jeg vet det er dette jeg må gjøre.




Sola steiker i det vi fortsetter å gå nedover gaten, det er folk overalt og jeg ser smil nedover hele gaten. Ingen ser ut til å være ensomme. Flere roper etter oss: «hviting» og «kineser» om en an. Det er ikke for å være slemme, vi er jo hvitinger. Det er deres måte å hilse på oss på, hva ellers skulle de ha kalt oss? Det er ikke rent sjeldent de begynner å snakke med folk de ikke kjenner her; bussen, gata og på restaurantene, så hvorfor skulle de ikke snakke med oss.  Skulle ønske det var litt av dette i Norge også, at vi tar oss tid til å se folk. Ikke gjemme oss inn på en butikk viss vi ser noen vi egentlig kjenner, men som vi ikke orker å snakke med nå.

Et litt langt innlegg, så takk til deg som gadd å lese helt ned hit. Noen ting kan bare ikke beskrives med få ord.

 



Ferieturen til Awasa

 

NB: Dette innlegget skulle ha blitt postet på mandag, men ja.. det skjedde ikke.. så nå er jeg på tur til skolen.

Da er vi hjemme til Addis Abeba igjen etter en tur til Awasa. Selv om vi ikke besøkte eksakt stedet vi skal jobbe fikk vi møtt kontaktpersonene, tatt livet litt med ro og best av alt sett en ape. I forhold til Addis er Awasa så mye roligere, ikke så mye mennesker overalt. (Addis har jo trossalt like mye innbyggere som hele Norge til sammen) Noe som er ganske digg for ei jente som kommer fra et ganske øde sted i Nord-Trønderlag. (Unnskyld pappa!)Her har jeg og Maria faktisk sjans til å bruke sykkel for å komme oss frem i stedet for å alltid ta taxi. Noe som kommer til å spare oss for mye pruting med Bajaj ene her. (Trehjulte taxier som er den offentlige transporten i Awasa.) Vi har ikke akkurat et godt utgangspunkt når det gjelder pruting; ikke kan vi mye av språket, vet hvor mye ting egentlig koster og hudfargen vår lyser penger i mange øyne.


Sam og Bitania, herlige venninner her. Tror ikke vi hadde klart oss uten disse to de første dagene her.






Nå kan jeg virkelig krysse av å se en ape på bucketlista mi! Drøm i oppfyllelse.




Ikke nokk med at vi fikk være med på å mate apekatter, vi fikk også se fuglene som er utenpå melkesjokoladen hjemme i Norge.






Før vi dro til Awasa fikk vi ofte høre mye vakkert om Awasa, og jeg kan bekrefte at det er vakkert. Se på denne Naturen!!



Kaffe sammen med en av kontaktpersonene vi har i Awasa, kaffen her er virkelig så god som alle skal ha det til!



Håper virkelig jeg kommer til å venne meg til å sove inne i disse myggnettingene etter en stund. Ikke alt er like lett som hjemme.

Selv om jeg har opplevd mye på så kort tid har jeg også sett utrolig masse film på kveldene og dager der magen ikke har latt meg gått lengre enn til soffaen og tilbake igjen. På dager som i dag er det fantastisk godt med digistivekjekse med god gammaldags brunost, jeg som aldri har vært en stor brunostspiser.  Derfor takker jeg for meg og begynner på dagens tredje film under dyna, med jevnlige stopp for å løpe til en viss plass..  Ha en super dag videre dere der hjemme.

-Margrete

Les mer i arkivet » Mars 2016 » Februar 2016 » November 2015
hits